Den gule katedral
“Ærbødig solgte vi livsløgnen kjent som sjela mi i den gule katedral”
1.
Hvordan begynte denne fortellingen? Hva fikk meg til å skrive disse ordene i dag? Ord jeg smertelig hadde erfart var straffbare hvis du satte dem sammen sånn du selv vil.
Ikke som de andre.
Ikke som hun ene jeg nå skal fortelle om.
Med arbeidet til boken om dødsfall på Frogner måtte jeg hente ut avisartikler.
1990. Mai. Da vi mistet den beste skuespillerinnen vi har hatt. I et diskret innlegg ble det nevnt at komikeren jeg hadde sett på TV, var død. 29 år gammel. Bildet av henne stod ved siden av navnet på ett par som så gjerne skulle bli udødelige. 25 år gamle var de, arvet hadde han og siden hun var gravid løp de til Frogner kirke. Året før hadde jeg selv fått barn, men uten mann. Da hadde de sluttet å snakke med meg, men ryktene ville ha det til at hun snakket mye om meg.
2.
Hva kom det av? Når startet det?
Mikrofilmen med Aftenposten ble erstattet med en ny. Fra 2004.
Igjen uttalte den lille jenta seg friskt om arkitektur, design. Hun var talsmann for en gjeng som hadde brukt huset ‘den gule katedral’. Hun omtalte dem som om de tilhørte et kunstner-opprør! Cahiers du cinema! Nerdrum! Damen som med store øyne hadde fått komme inn i selveste Mesterens rike. Hva i all verden var det hun snakket om?
Barndomshjemmet til Pappa ble omtalt som noe forfinet av en person jeg hadde hatt etter meg så lenge jeg kunne huske.
Sveitservillaen på Vestkanttorget jeg hadde feiret første juledag med utedo i hagen og loslitte grå vegger var blitt til en lekker sak for unge og håpefulle grafiske designere.
3.
En gul katedral skrev den da førti år gamle damen på vegne av sin generasjon ‘kunstnere’.
Kvinnen omtalte seg selv som hun var en pionér i grafikk, reklame og frimerke-kunst. Rakrygget med sine 1.64 gikk hun rett på ‘samma hvem jeg støter på’. Hun som ikke solgte livsløgner, men ‘sjela di’ på oppdragene hun fikk. Og tro meg. Hun fikk mange. De kom som perler på en snor, gitt. Via nettverk? Nei. Den lille piken var ikke født inn i noe landskap som skulle gi henne de fordelene der. Så hva gjør man da? Helt seriøst lurte jeg også på hvordan hun klarte å ha venninner på sytti som alle var rike, hvordan hun klarte å få jobber for kongehus og opera. Vinne konkurranser for skjønnhetssalonger og utro svigefedre. Kunstnere kunne hun! Dans! Hvordan kunne man la være å beundre en jente som ikke var en klatremus. En åpenbart mer åndelig skikkelse enn der hun havnet.
Installasjoner og toleranse. Penger kom fra kunst, og her skulle alle regler brytes?
Nei. Stryke operaen.
4.
Operaen ble visst ikke noe av: den lille piken mente at en logo ikke skulle kommunisere, og det var nok langt fra kommunikasjon mellom slottsbakken, vin, ja-mennesker og Snøhetta.
Men jenta var flink til å oppfylle drømmer. Bli en del av en kunstner-familie med etternavn det swingte av.
Jenta som solgte ‘sjela di’ hadde en sånn drive i seg at det var blitt til ti år med en oppmerksomhet jeg ikke ante jeg ville få da hun leende gikk forbi meg da jeg gikk inn i den slitne villaen. Fire år eldre enn meg. Kanskje det hadde vært bra om det stoppet der? At jeg lot henne le.
5.
At hun ikke så det andre huset jeg gikk inn i? Murvillaen i ambassadestrøket som regissør-Pappa hadde kjøpt med pengene fra suksess-filmene og som gjorde meg annerledes. Ikke bare for ‘sjela-selgeren’, men for mange andre barn. Selv om vi var normale. At vi ikke var så opptatt av å få det finere hele tiden, fordi det som var fint var bra nok. Så fikk det heller være at vi ikke hadde skiutstyr, pus på skøytene og at jeg arvet en og annen Fusalp.
Kunne ikke den lille jenta med egen ponni og andres etternavn ha skjønt det?
At hun var bra nok. At fasaden ikke er viktig.
At man må leve som kunstner for å bli en og at hvis du smisker med de oppover blir du aldri mer enn en lakei som sparker nedover?
Da snakker vi ikke den fine brune hesten på Øvrevoll hun kjøpte med penger fra det første oppdraget.
Øvrevoll. Der vi også hadde hest. Sliten hest.
Som endte opp med salg.
Som det meste.
6.
Som den gule katedralen hun rosemalte i et bransjeblad, da hun var førti, gift og tobarnsmor. Samme år hun lo av mine to barn og meg som ble hengt ut i en kronikk i Aftenposten.
Jeg syns dette menneske her fortjener denne plassen jeg gir henne nå.
Ti år.
Ti slags avsnitt.
Sammen med hatten. Og hesten.
Sammen med kompleksene hun aldri trengte å ha.
Sammen med falske anmeldelser, journalsnoking og trakassering mot familien som bygget den gule katedralen.
For sparker du nedover i min verden, kan du være sikker på at skjebnen sparker deg så høyt at fallhøyden blir enorm.
7.
Hvor skal vi begynne?
Da den vakre brune kurven med den tre måneder gamle babyen ble levert til ett varmt Frogner-hjem? Ett ønsket barn. Hun kom visst fra en tsar eller noe sånn.
Eller skal vi si sannheten?
8.
Jenta vår ble født på Vår Frues hospital, og gitt bort rett etter fødselen. Hvor varmt adopsjoner rundt taterne var i 1965 har jeg lest såpass mye, eller for lite om, at vi ikke har så mye å være stolt av. Derfor kan det være at empatien og det at man syns synd på henne gjorde at hun fikk den nestbeste etter å ha fått den beste. Han som ikke likte myndige legevenninner som bestemte over dem. Han vakreste som ikke ville fjerne tatovering. Han som var elskeren med stor E, kjekk som få og med en biologisk far som var kunstner. Han som sendte henne videre etter aborten.
9.
Tiden gikk og to ble til tre. Så fire. Men kunst og design i Bærum var ikke så gøy lenger. Vennene ble rikere, mens deres store hus virket mindre. Det gjorde hans sak også. Den dinglet feil. Den var elendig. Alt ble verre og hva var det som gikk så galt? Hytter i fjellet, hytter ved sjøen, julekort og julefrokost.
10.
Nå sitter hun der og roper ulv når hundene kommer. Flekker tenner til henne. De er ikke som fuglehunden de gikk lei av. Hunden som skulle brukes til jakt for fire, likte bare tre. Du store alpakka for en forkledd liten fransk fille. Flekket, ja. Fin på bilder, men like udugelig som utstyret som laget to til fire. Den gangen. Han uten kunst i årene. Uten dans i blodet. Han som var hennes lakei. Nummer null mellom bena, og tusen i hodet.
Nummer to som med på mirakuløst vis gjorde dem til fire.
Ikke smart nok, ikke kulturell nok, ikke morsom nok.
Han som lydig poserte med et smil og en øl. Han som slikket bakken hun gikk på. Fordoblet antall og eiendom. Han som ble til én da de andre ble til tre, seks, seksti.
Han som ga henne det hvite kirkelignende huset som aldri ble kult nok.
Aldri gult nok.
Alexia