Frogner light
“Jeg er fra Frogner og det er slettes ikke galt”
Nå er våren her. Slippe fargene løs og forberede deg på en sommer der det blir noe så nobelt som en Tour de Frognerfitter. By Frognerfitten. Nei. Du er ikke bergenser, Alexia: Frognerfitta. A-endelser sitter langt inne, og ikke noe i verden vil noen gang få meg til å skrive ‘snø’ elle ‘såpe’.
’Før var det morsomt med sne’, og nå på Frogner har vi begynt å røyke det. Hvilket kan lede to veier: den mørke der jeg forteller om de siste årenes Frogner dark eller til noe lysere. Som bandet som laget tittelen deLillos. Og hvor mye gleder vi oss ikke til konserten i Frøyas Have 7 juni. Vi er Jimbo og jeg.
For min trofaste firbente følgesvenn har vært på fest i Frognerkilen og vi har møtt så mye fine mennesker de siste årene at vi er takknemlige for hver dag vi har sammen. Å bli kvitt demonene sine kan være en utfordring, men kvitter man seg med de som faktisk er der ute ser man jo selv at rikdommen ligger i å lære, elske, prøve å forstå kunst, prøve å skape det, og egentlig drite i hva som definerer ordet. Kunst ligger inni deg. Er du opptatt av byråkrati og det å leve i komfortboblen er du ikke kunstner, men lakei. Det er avtrykket du etterlater deg: hvor kul var du egentlig mot andre? Hvor viktig var det å være likt? Smiske? Eller som jeg selv smertelig har erfart: hvor viktig var det å ta igjen med mennesker som ingen, absolutt ingen, vet hvem er om hundre år. Når det er sagt har jeg sparket oppover også.
Jeg blir kanskje glemt, men Frogner vil bestå og det er derfor jeg skal formidle min kjærlighet til en utskjelt bydel.
Byvandring der guiden regelrett sabler ned innbyggerne og kaller arkitekter og byggherrer for ‘stormannsgale’ er jeg drittlei av. Jeg er lei av å drive research om Frogner der jeg ikke finner noe annet enn jug og clickbaites etter 2005. Der jeg ikke kjenner igjen noe av det journalister, såkalte guider og andre som sågar bodde her måtte mene om et sted de anser som ødelagt. Her driver vi i grunnen så mye med ‘sne’ at selveste brun-partiet Senterpartiet har skrevet en herlig sang om kokain og vestkanten. Der synger de at de skal ‘smøre vaselin på dolokket’. Ja jøss. For det var jo ikke forgjengerne i Nasjonal Samling som elsket Frogner så mye at de okkuperte det under krigen og igjen må jeg nevne at det blir vanskelig å smøre inn crackpiper med billig lebepomade for å stoppe rusutviklingen. Det kan vel være lakeiene og demonene som sitter med hvitvinen sin, okkuperer jobber langt mer talentfulle ‘kunstnere’ skulle hatt og at verden faktisk går til helvete hvis vi ikke er med på å forandre den. Noe jeg, fjerde generasjon Frogner-boer, faktisk har skjønt.
Så inntil det skjer, mens jeg drømte om ett småbruk og landet, mens jeg ser søte dyr er en hobby for Karen’er fra Oslo 2, tenker jeg at jeg tar bilder og samler på de gode minnene. Med kamera. Ord. Jeg skal spille tennis og golf til ballene får meg til å tro jeg har dem.
Vakre historier om folk jeg treffer på Frogner må jeg huske å klore ned. Hvor mye jeg ler. Hvor snille de ekte sjelene er. Turene Jimbo og jeg har med en ekte tennis-coach som har spilt i bomberegn og på ekvator. Mannen som aldri har sviktet meg på tross av elleville utfarter til Sokna, tragedier med menn, skriverier og konflikter med folk jeg ikke tenker noe særlig på lenger. Han som i en bisetning snakker om dagen sin.
Der jeg lærer dette:
Norges beste junior-spiller er fra Ensjø, foreldrene har flere jobber for at hun skal kunne spille, hun tar T-banen, buss, hun spiller på alle baner hun kan oppdrive om hun vinner NM i Frognerparken i sommer.
Jeg hadde en nazi-tour i Frogner parken med Glenn som tatoverer meg og to amerikanere i Frognerparken, og de takket og jeg så parken med deres øyne. Vi bor i samme verden ble vi enige om, uansett hvor vi er fra.
Er ikke det vårens vakreste eventyr så vet ikke jeg.
Så blir det fint å høre deLillos synge ‘Frogner’:
Jeg er fra Frogner og det er slettes ikke galt.
Frogner dark went light in a sudden.
Alexia
