Kjært barn, mange navn

Han ble født på Frogner med håret lagt som en liten romerhjelm, og øyne ingen riktig ville snakke om. Årene gikk, men blikket hans gjorde det aldri.

 1. Du skal ikke ha andre guder enn meg

KJÆRT BARN, MANGE NAVN

Jordmoren og nonnene fløy rundt henne. Snakket i ett kjør. Veene var overkommelige. Smertene uutholdelige, men utholdelige. Utenfor vinduet så hun kirkespiret, og hun syns det så ut som ett spyd mens mørket gradvis falt på. Etter en stund ble det svart ute. Fødselen var vond, men stemmene rundt henne verre. Så ble det stille. Babyen glapp ut mellom bena hennes og ingen sa noe. Så hørte hun barnegråt og hjertet hoppet samtidig som gutten sitt da de la ham inntil henne. Bylten som var varm. Han var ren og tilnærmet tørr. Håret lå som en svart liten romerhjelm rundt hodet hans og han fant brystet hennes med én gang. Hun som trodde hun ikke ville amme ønsket nå ha dette nurket så nær henne som mulig. Øynene hans var lukket hele tiden, han beveget bena rolig og han tok en liten hånd rundt brystvorten hennes. Neglene hans skrapet mot huden hennes, men han var ellers bløt. Han slukte melken. Så ble han ferdig til slutt og mett. Det var først da hun så dem. Øynene hans. Frykten i nonnenes ansikt da hun fjernet deler av kledet han lå i for å kunne se nærmere på ham. Han smilte med en liten kirsebærfarget munn, og så på henne. Pupillene i de grønne øynene var ikke runde, men to streker. Så ble de til to prikker. Trodde hun. I ett tiendedels sekund hadde hun sett inn i en voksen manns øyne. En følelse om at noe nytt skulle skje. En makt og en varslet ondskap hun burde ha merket. Som mor, som menneske, som levende. 

Frogner 1976

Louis Christopher ble døpt i Frogner kirke. Mot alle odds, siden moren hans var alenemor. Naboen hennes hadde snakket med presten som igjen hadde godsnakket med soknepresten. Nøyaktig seks måneder etter hun fødte stod hun ved alteret og så på den lille babyen. Han hadde ikke så veldig mange andre enn moren, som nå skulle bære ham ned fra alteret. En nabopike hadde meldt seg som fadder, en fetter hun ikke visste om hadde sagt han også kunne stille og via presten hadde det dukket opp en grå liten kvinne over seksti som skulle være gudmor. Uten familie tok man det man fikk og hennes barn skulle ikke leve i den tro at uten en var man ikke ‘Guds barn’. Presten som hadde overtalt henne til å beholde barnet hadde lovet henne oppfølging. Verken han eller hans kone hadde barn, og ønsket om små barnesko som løp rundt i det eksklusive leilighetskomplekset var stort. Sånn sett var hun heldig og derfor fikk hun bo i en leilighet som Frogner menighet disponerte i gaten opp mot en annen kirke. Friztners gate som endte på eksklusive Gimletoppen.
Der Frogner kirke en gang var ment å bli bygget, men grunnet pengenød i stedet ble plassert mellom to bygninger. I stedet kom det en annen religiøs bygning og tok plassen. Kirken på toppen var en gotisk bygning til den Luther Amerikanske forskolen der en figurnær statue av Jesus hang utenfor. De hadde gudstjenester i noe de kalte ‘Hansons Hall’. Hun hadde sett dem. Barna som gikk der. Med rike foreldre, diplomater og kjendiser. Det var så stille i skolegården de hadde. Ingen løp, De gikk i marsjtakt. Av og til kom det store mørke biler og hentet dem. Sånne med sotete vinduer. I dag var det nesten ingen biler i gatene. Bygdøy Allé sine butikker stengte klokken 17.
Menigheten hadde vært delt den gangen i 1971. Da Louis Christopher fikk navnet sitt på fødselsattesten. Navnet som betydde ‘berømt bærer av Kristus’. Kallenavnet ‘Lucifer’ fikk han av kirkevakten Fru Edelhøi. Anført av organisten ønsket hun ikke at en alenemor skulle få vigslet vann over det uektefødte purvet, men soknepresten var klar på at Guds hus var for alle. Selv for lille ‘Lucifer’.

Fru Edelhøi var enke, åtti år og hadde opparbeidet seg mye makt i kirkerådet. Hun eide ikke skrupler, men flere utleieboliger på Frogner. Blant annet Norum hotell hvor hun selv disponerte hele øverste etasje. Bygningen med flere tårn i mur som lå vis a vis Frogner kirke. Her lot hun unge piker med rent rulleblad få bo, og sørget for de ikke fikk ha besøk, at de ikke fikk vaske klær på søndager og ingen turte å klage over lekkende tak og varmt vannet som ble skrudd av når hun mistenkte en av pikene hadde hatt mannlig besøk. Det eneste som var verre enn herrebesøk var om pikene hadde kjæledyr. Det var forbudt og hun hadde ingen skrupler når det gjaldt å klekke ut metoder på hvordan de skulle forsvinne. Alt som ble borte kunne erstattes. Så da organisten ble funnet under orgelpipene med hodet knust, fortvilte Fru Edelhøi i knappe fem minutter før hun gikk ut for å rekruttere ett annet medlem av kirkerådet som kunne stemme mot at den lille svarthårete bastarden til Katarina Helgesen skulle bli døpt. Men soknepresten hadde fått siste ord, og organisten siste tone. Nå var det gått fem år og den lille gutten vakte uro og irritasjon hos enken som hadde bodd på Frogner hele livet. Han var blitt kirkens kjæledegge, selv om han aldri gikk inn i sakristiet. Etter at han måtte bæres ut hylende under menighetsbarnehagens oppsetning av juleevangeliet hadde gutten sluppet unna nattverder og gudstjenester. Han hadde hylt og skreket så mye at de trodde han skulle svelge tungen sin. Hykleri var det verste Fru Edelhøi visste om, og det var i det hele tatt noe underlig med den lille skapningen. Gutten var vakker med blek hud under den svarte luggen. Høye kinnben, hjerteformet ansikt, en liten munn med mørke lepper og skjeve øyne hun aldri ble klok på. De var ikke mørke, men de var ikke lyse heller. Likevel følte hun blikket hans på seg gangene han møtte hennes. Han smilte alltid til henne, men ikke med øynene. Hadde ikke de mørke leppene formet seg til en ‘u’, ville hun nesten trodd at han hatet henne. Det føltes som han visste at hun ikke ville ha ham i menigheten. Tøys. Han var fem år, og hun hadde hamlet opp med både nesevise korgutter og frekke konfirmanter. Tenåringer som skalv av frykt når hun tok dem for seg. Flere av dem hadde hatt sugemerker etter treff på fritidsklubben som ble arrangert hver lørdag. Den ble drevet i kjelleren under det lille kapellet, og var en nymotens metode å lokke de unge til kirken. Akkurat som det ikke var en leveregel. Men bruke Herrens hus kunne de.

Den økende horden med gravide kvinner som stod brud og ditto skilsmisser var et tegn på at sivilisasjonen var i oppløsning. Krig og elendighet var ikke lenger ett minne fra hun selv ble middelaldrende og nesten skilt. John F. Kennedy var skutt, Robert F. Kennedy og Martin Luther King jr det samme. Og den ville hippien Manson med disipler brukte narkotika og hadde satt ett punktum for hippie-tiden. På vei mot åttitallet var den kalde krigen enda kaldere og atomvåpen og polarisering et stort problem selv hjemme i Norge. Her hvor hun holdt fasaden utenfor husets fire vegger og innenfor. Utroskapen fra mannen, kom samtidig som rynkene hennes og hun hadde aldri innrømmet hun visste om kvinnene og at han satt sammen med dem på baren i første etasje. Da han senere delte den øverste etasjen til to leiligheter, hadde hun sluttet å be venninner inn og i stedet sørget for at all sosial aktivitet ble gudfryktig og utenfor hjemmets fire vegger. Å kalle henne ‘den glade enke’ var kanskje litt drøyt, men hun hadde alltid ment at Gud ville noe større med henne da mannen mistet livet sitt på formiddagen nyttårsdagen. Da Herr Edelhøi skled på kalosjene på vei for å kjøpe sigarer og knuste hodet på isen, hadde hun grått helt til hun var alene. Klokken tolv hadde hun åpnet en flaske Champagne og sett på fyrverkeriet fra soverommet hun nå stod i.

Fra soverommet sitt i Frogners slott, kunne hun se ned på vaktmesterboligen frøken Helgesen bodde over. En mann med grå frakk og pukkelrygg feiet fortauet utenfor og i gatelyset så hun så vidt ansiktet hans. Det var kommet så mange nye mennesker til Frogner den siste tiden. Skolen med amerikanske lærere hadde trukket til seg diplomatbarn, barn av kulturpersonligheter og noen kongelige. Louis Christopher hadde fått plass der oppe etter hendelsen med juleevangeliet, og foretatt en aldri så liten klassereise. Fru Edelhøi syns det var noe urovekkende med alenemoren og barnet alle svermet rundt. Kom de ikke litt vel lett til ting? Var det ingen konsekvens for en kvinne som uten skam fødte en fremmed mann sitt barn? Uten å ane hvordan det skulle følges opp, og åpenbart ved hjelp av alle andre enn ham. Derfor ble hun ikke overrasket da hun så en stor og svart Mercedes seile ned gatestubben og parkere foran presteboligen.
Bak den igjen kjørte en annen stor og sort Mercedes, som parkerte like bak. Ut fra den første bilen steg en sjåfør ut med hatt og uniform. Høytidelig åpnet han døren for en mann med svart lodenfrakk. Profilen til utenriksministeren var lett gjenkjennelig, og de bena hans avslørte en høy og rungende skikkelse. Hun hadde ikke opplevd det andre kjønn så tiltrekkende siden hun var femten. Det var noe forbudt og deilig med ham.
Billyktene ga gjenskinn i skoene hans, før han forsvant inn i boligen der mannen med feiekosten hadde rengjort fortauet. Hun stod på tå for å kunne se bedre, og holdt seg fast i en brokademønstret stolrygg for ikke å miste balansen. Frøken Helgesen. Den myndige mannen skulle besøke kvinnen som aldri hadde vært gift. Hun mistet grepet og gikk fort ett skritt tilbake da hun så noe bevege seg bak ett gardin i huset der nede. En skygge som var for stor for størrelsen på den lille gutten stod og så opp på henne. Han holdt de små hendene mot hverandre så han så ut som et av juleornamentene hun hadde festet på treet i hallen. En engel. Så beveget han seg. Kroppen hans klatret opp veggen og festet seg i taket. Det svimlet for fru Edelhøi. Hun hadde hatt rett hele tiden. 

Årene gikk på det lille hjørnet på Frogner, og da kastanjetrærne mistet løvet sitt kunne Louis Christopher plukke brune kastanjer på vei til første skoledag. Ranselen var skotskrutete i fargene blackwatch. Marineblått og mørkegrønt. Han hadde gledet seg til å gå alene, men etter at moren giftet seg med Hans Løvenskiold hadde friheten innskrenket seg. Prøveturene med nannyen til Ruseløkka skole hadde vært dagens lyspunkt også fordi han hadde vært midtpunktet. Igjen. Som tiden før moren en dag kom hjem fra sykehuset med en baby. En pike med gult og bløtt hår, rosa hud og mye bråk. Lille Angelica var morens øyesten, og hadde tatt plassen hans. Det likte han dårlig. Nannyen som hadde fulgt ham hele livet hadde lagt merke til det. Pene Valerie med langt brunt hår hun holdt på plass med et hvitt hårbånd. Uniformen hennes hadde vært lik i de syv årene hun hadde vært ansatt. Lyseblå kjole med hvite runde snipper, marineblå frakk og brune sko som lignet mer på det Hans ville gått med enn noe av det moren brukte.

Valerie og han hadde en hemmelighet. En hund som var stor og sort med en hvit flekk på snuten. Den tilhørte ingen etter at Fru Edelhøi hadde funnet den og sendt den bort til avliving. Heksen som ikke likte dyr. Eller ham. Hunden de hadde blitt kjent med gikk lydig etter dem over alt. Den var enorm. For å klemme den måtte han strekke ut armene. Alle var redde for den, og når han gikk opp skolebakken løp barna til rekkverket for å se på. Bare ikke hun med det lange brune håret og arret under øyet. Av og til hadde hun lapp på det og så ut som en sjørøver. Luka Borgen het hun og faren drev med film. Han visste ikke om hun skulle være med videre, så han ventet etter tegn på det. Om hun var en av de utvalgte. I dag slo hun følge med ham hjem. Hun var like lav som ham kunne han se i butikkvinduet til Bonus. Supermarkedet med varer man kunne plukke ut selv.

Under kastanjetreet ble han stående og gni på en av nøttene som hadde falt ned fra en spinkel gren. Han så opp på slottet hun bodde i. Han gjorde det oftere og oftere. Lot henne vite at han fulgte med, og i takt med hans årelange oppmerksomhet ingen visste om hadde hun sluttet å gå ut. Annet enn på søndager når hun gikk i kirken. Dit moren dro for å snakke med presten etter han hadde sagt at han ikke likte babyen. Moren hadde sluttet å lese for ham på kveldene, og Hans var aldri hjemme. Han jobbet over hele verden. Valerie tok hånden hans. Klemte den hardt.
- Alt jeg gjør er for deg, lille venn. Til døden skiller oss ad, sa hun og smilte mot himmelen. Hun virket ekstra lykkelig i dag. Han likte det.

Fru Edelhøi hadde kvittet seg med beistet til atter en ulydig leietaker, og som vanlig fått dyret kjørt til avliving av Edgar. Dobermannen i svart og brunt med lynnet som var en sterk kontrast til det fryktinngytende utseendet. Den hadde knurret på henne, men før hun fikk den inn i bilen med Edgars hjelp hadde den vært rolig. Da de kjørte nedover mot Solli plass hadde den snudd seg og sett tilbake. I bakvinduet kunne hun se bastarden med den hvite snuten.
Hun kikket på armbåndsuret fra Bjørklund. Var det ikke lenge siden Edgar hadde kjørt Jaguaren av gårde? Mens hun så etter ham så hun også etter den nye mannen til Katarina. Han var sjelden hjemme og med nytt barn var konen hans fullt opptatt. Derfor var Louis Christopher i selskap med nannyen så og si hele tiden. De gikk sammen til skolen hver dag, og vissheten om at han ikke var nær kirken på dagtid gjorde henne lettet.

Den nærmeste måneden skulle vise seg å bli lysere for enken med den mørke leiligheten. Hun hadde stått i bresjen for å få startet opp søndagskolen for menighetens yngste. Å stå opp om morgenen var ikke like tungt lenger, og hun likte at den gamle rutinen med kirkekaffe og verv var tilbake. Det var ikke alt som var tilbake, og Edgar hadde blitt funnet i havnebassenget søndagen helgen før. Alltid full av hemmeligheter og brennevin den mannen der, og det å erstatte ham var hun allerede i gang med. Soknepresten hadde selv plukket ut de som skulle komme på jobbintervju. Det var bra for det var andre ting som gjorde at tiden ikke gikk sakte lenger. Det var som en andakt. Å benke seg foran stjernekikkerten hun hadde kjøpt for å kunne iaktta den lille familien. Så en dag inntraff tragedien som skulle snu idyllen. Det blonde nurket våknet aldri opp, og da ambulansen kjørte av gårde uten sirenene de kom med visste hun at den gråtende moren som stod igjen i dagen hadde mistet datteren sin. Den ektefødte. Katarina sluttet aldri å gråte, og uken etter kom en ny sykebil tett fulgt av en politibil. Kroppen som dinglet fra ett rep i taket hennes, med de nakne bena hennes var forlatt verden for godt. Gjennom kikkerten så hun en mann i kjeledress klatre opp en stige for å kutte liket ned. Ingen la merke til de to små bena som stod i en krok.


Bena hennes verket og turene hun hadde gledet seg til var over. Igjen var hun fanget i hjemmet sitt, og denne gangen med rullator. Den deiset inn i vegger og gjorde det å spionere på djevelungen langt vanskeligere enn før. For hun var sikker nå. Louis Christopher var Satans sønn. Hun hadde sett ham med hunden som Edgar hadde kjørt bort, og beiset elsket Lucifer. Hadde hun ikke hatt rett hele tiden? Kallenavnet kledde han ikke bare. Han var Djevelen og hvordan hun skulle formidle det til menigheten så de forstod det? Soknepresten hadde ledd det bort, organisten hadde spurt om hun hadde det bra, og flere hadde satt seg ved annet bord sist hun turte å delta i kirkerådet. Pillene hun fikk av legen hjalp ikke, så han hadde gitt henne flere. Sløvheten innhentet henne, men alternativet var redselen hun følte hver kveld. Gutten så på henne og fulgte med. Stefaren hans hadde truffet en ny kvinne og hun måtte advare dem. Dette kom ikke til å ende bra. Han kom til å drepe dem også. Som han hadde gjort med alle de andre. Sherryen hun tømte lindret noe av uroen og hun lente seg tilbake i stolen. Kikkerten stod ved siden av henne, men hun trengte ikke se i den lenger. På en eller annen måte skulle hun klare å få budskapet formidlet. Bare de helvetes bena virket igjen.



 

- Hvorfor røyker du sigar? Louis Christopher så vekk fra vinduet og over på stefaren. Fru Edelhøi hadde gått raskt ned for telling i dag. Stjernekikkerten var ikke i bruk lenger hos henne, så han antok tiden snart var inne og hennes over. Rullatoren hadde vist det gikk riktige veien.
- Jeg har nyheter å fortelle deg, sa stefaren Hans.
- Javel, Pappa.
- Vi skal flytte. Til Ragnhild, sa Hans.
- Skal hun bli moren min, spurte Louis Christopher.
- Ja. Stefaren laget ringer med sigarrøyken. Det morsomste stesønnen hadde visst om da han kom inn i livet hans.
- Hva heter hun til etternavn? En liten finger ødela ringene, mens han lo litt. Fremdeles var det gøy å ødelegge dem.
- Hun har ikke noe etternavn, men får mitt.
- Har hun bare ett navn?
- Ja. Ett fornavn.

Gutten tok sigaren, dro et trekk, hostet nesten umerkelig. Ingen mine i ansiktet hans røpet noe som helst. Han rakte sigaren tilbake. Korset på Frogner kirke kastet en lang skygge over brosteinen, men da Louis så på den, var det ikke et kors lenger. Det var noe annet. Noe med horn.
- Du har kommet for å passe på meg, sa Louis.

De satt i hagen på en eiendom uten navn, på en adresse som ikke fantes i noen offentlige registre. Hun hadde ingen tittel, intet etternavn, men alle visste hvem hun var. Et blodsbånd, en arv som gikk tilbake til Harald Hårfagre. Håret hennes var lyst, øynene isblå, og smilet hennes var mildt.
Louis Christopher satt overfor henne, hendene foldet som alltid. Hun betraktet ham som en kunstsamler betrakter en sjelden skatt.
- Han er perfekt, sa hun til Hans.
- Selvfølgelig, svarte han.