FROGNERBADET

FROGNERBADET


Jeg gikk opp trappene til tier’n.
Jeg har aldri vært så redd.
Bassenget var tomt, og på bakken satt den livredde lille hunden min i en skitten barnevogn jeg hadde kjøpt for tohundre kroner på FINN.
Høydeskrekken jeg kjemper mot når jeg tar Himmelskibet på Tivoli i København, som jeg later som jeg ikke har, kom som en hel barndom med redsel og alt jeg ikke turte vise jeg ikke kunne.
Det var på vei opp til tier’n denne ettermiddagen i juli, jeg skjønte at jeg er redd for å dø uten å ha levd.
At jeg ikke ville forlate denne verden uten å takke for alt det fine dyr og mennesker har gitt meg.
Da jeg så ned i det tomme bassenget bestemte jeg meg for at glasset nå er halvfullt.
Det er kanskje for sent å si noe etter at noen er døde.
Jeg har ventet med det før.

Frognerbadet, 1975

- Hopp’a! Sissel så på meg mens hun skygget for øynene med en hånd. Hun stod med brede ben og trippet før hun igjen skulle hoppe. Fra syver’n..
- Ja! Ropte jeg tilbake og gikk frem på stupebrettet. Særlig. Treer’n var for høy. Jeg gikk ned igjen.
- Vet du hva, Alexia? Du får det til neste gang, sa Sissel og holdt rundt skulderen min. Om en uke skulle hun fylle syv år og hadde invitert til lag. Hun var da nesten ett år eldre enn meg. Jeg kjente ingen av venninnene hennes siden de gikk på Majorstuen og jeg gikk på Ruseløkka. Heldigvis var storesøsteren hennes Anne der som lagde morsomme leker og som hadde sittet barnevakt for lillesøsteren min.

Første gang jeg var på Frognerbadet tok Sissel meg med. Virket hun ikke allerede da som en dreven badegjest? Mener hun til og med avtalte med Mamma hun skulle passe på meg. Jeg så bort på venninnen min som slo ring, tjuvlånte en jo-jo fra en gutt på minst ti år og som klatret høyere og høyere opp i tårnet for hvert hopp. Før hun hinket baklengs bort til kiosken og kjøpte en is vi skulle dele. Lukten av klor var det beste jeg visste, og jeg foretrakk alltid basseng fremfor sjø de gangene vi var i Spania. På feriene vi plutselig dro på, siden Pappa laget Olsenbanden i skoleferiene. Mitt første minne med at moren min kunne være kul var nettopp den gangen Sissel tok meg med for første gang. Hun sa jeg slapp skolen ‘fordi du av og til trenger å ha det gøy’. Gøy: Sissel kunne aldri bli noe annet. Å stå i kø med venninnen min for eksempel, det var som en lang fest du ikke ville skulle ta slutt. Alt med Sissel var gøy. Litt for gøy.



Frøyas Have, juni, 2025

Den gamle dongplassen har blitt til en park, og på stedet jeg talte horekunders kondomer med bestevenninnen min står en annen som også har preget livet mitt. Lars Lillo-Stenberg.
Sammen med de Lillos. Bandet mitt. 40 år har de holdt på og like lenge har jeg fått valuta for kjærligheten jeg har gitt: jeg har fått den via en produksjon som nesten er uvirkelig. Siste plate er så bra at man får lyst til å rope ut: jeg hadde rett! Jeg valgte rett.

Og det kan ikke sies om undertegnede vil de som kjenner meg kanskje si.

Det slår meg mens jeg står der nede og skriker ‘Ut’ med storesøsteren til Sissel. At her har Lars og jeg lekt. Her har vi vandret rundt okkuperte murvillaer, punkere, skipsredere og inne på Villa Casbah var jeg samtidig som ham en gang. Han var sammen med en pike jeg hadde sett på ett bilde.

Hun satt på trappen i Frognerbadet.

Frognerbadet som jeg stadig vekk kommer tilbake til denne sommeren.

Er det på grunn av Sissel?

Frøyas Have, august, 2005

Den gamle dongplassen har blitt en park og vi sitter der vi talte kondomer. Bestevenninnen min og jeg. At det skulle bli siste gang vi var der sammen hadde jeg aldri trodd. Og da vi gikk opp til Frognerbadet iført trenchcoater visste jeg heller ikke det ble siste gang vi var der heller. Her må ikke de lokale blotterne bli fornærmet over at vi hadde kleskodeksen deres. Anledningen var to venninner som hadde opplevd en røff sommer, og som trengte hverandre. Noen uker etter at jeg fikk foreviget henne hoppe fra tier’n. Med en Nokia mobiltelefon.

Så døde Sissel, og jeg døde innvendig.

Frognerbadet, juli 2025

Jeg passerer benken min nedenfor Bru café. Anne på Landet trekker til seg for mange Karen’s, selv om de som driver det er kule. Ergo: Herregårdskroen er der jeg føler meg hjemme, men Bru var der verstingene gikk. Gutta som dødset på Frognerbadet og kapp-akte med Sissel og meg forbi S’en i Korken på vinteren.
Benken min er virkelig nydelig i dag med ekstra mye måkedritt på navnet mitt. Jeg er litt høy. Ketamin jeg fikk noen timer før henger litt igjen, så jeg ser på dritten som at måken valgte akkurat meg. Prøver å glemme de vonde årene, lete etter roen. Kjærligheten.

Med deLillos feiring av førti år friskt i minne synger jeg på ‘Frognerbadet’, mens jeg triller hunden min Jimbo i barnevogn mot Frogner stadion. På den hemmelige veien.
Vi tar samme rute som ble Sissels og min siste. Frognerbadet.
- Jimbo. Vi må inn på Frognerbadet.

Og ved et mirakel har noen glemt å stenge porten. Akkurat denne dagen, og akkurat sånn at jeg kan trille inn Jimbo.

Jeg synger og jeg synger. Gråter, synger. For den eneste som har skrevet sang om stedet som i sin tid forente øst og vest og var Europas største utendørs badeanlegg er de Lillos. Men skulle tro noe annet. For Frognerbadet er en oase av historie, kultur og minner for flere generasjoner. Badet som ble til musikkfestival der Bowie fikk en kjærlighet på pinne i øye og deLillos har spilt tre ganger. Der den nå verdensberømte ‘dødsen’ ble til da en annen musiker lanserte det på 70-tallet. Bruno fra bandet ‘Raga Rockers’. Badet midt på beste vest, som har vært tilholdssted for byoriginaler, gjenger, morgenbadere, og innvandrere i alle aldre har frekventert stedet siden åpningen 1956.


Jeg gikk opp trappene til tier’n.
Jeg har aldri vært så redd.
Bassenget var tomt, og på bakken satt den livredde lille hunden min i en skitten barnevogn jeg hadde kjøpt for tohundre kroner på FINN.
Høydeskrekken jeg kjemper mot når jeg tar Himmelskibet på Tivoli i København, som jeg later som jeg ikke har, kom som en hel barndom med redsel og alt jeg ikke turte vise jeg ikke kunne.
Det var på vei opp til tier’n denne ettermiddagen i juli, jeg skjønte at jeg er redd for å dø uten å ha levd.
At jeg ikke ville forlate denne verden uten å takke for alt det fine dyr og mennesker har gitt meg.
Da jeg så ned i det tomme bassenget bestemte jeg meg for at glasset nå er halvfullt.
Det er kanskje for sent å si noe etter at noen er døde.
Jeg har ventet med det før.

I år er det tyve år siden hun døde, og jeg trenger noe for å ha henne med meg videre. Noe mer enn Frognerfitter, noe nytt. Jeg trenger noe å skrive om i alle mine studier i kinohistorie og slektsstudier til rester av en slekt jeg ikke føler nærhet til.
Anne, søsteren til Sissel har hoppet fra tier’n hvert år siden lillesøsteren døde. Steiner-lærerinnen som ville dødse og det eneste som stoppet henne var at Frognerbadet stengte i år.
Avisene har de siste årene vært mer opptatt av det, enn viktigheten av å bevare et landemerke.

Vi styrer unna politikk en uke før valget, og jeg er bare glad jeg har fått slippe inn.

Lovlig til og med. Herregud, jeg gruer meg.

Har dere historier dere vil dele, minner og evt spørsmål om prosjektet så sende meg melding her!



Navnet på boken: Frognerbadet.

Alexia

For å gjøre det tørt om det våte:

Frognerbadet er en personlig dokumentarbok om Oslos mest ikoniske utendørs svømmeanlegg – og et portrett av byen sett gjennom minner, klorlukt og fellesskap. Med utgangspunkt i egne opplevelser og samtaler med andre brukere vil jeg fortelle historien om Frognerbadet fra åpningen i 1956 til i dag.

Boken vil ha en jeg-stemme som binder sammen barndomsminner, tenåringsopplevelser, byhistorie og kulturkritiske refleksjoner. Jeg vil beskrive hvordan Frognerbadet ble planlagt som et moderne «folkebad» i etterkrigstidens Oslo, med store basseng, stupetårn og en visjon om åpenhet og fellesskap midt i byen. Jeg vil også undersøke hvordan det ble et sosialt møtested for flere generasjoner, og hvordan det reflekterte klasse, ungdomskultur og endrede verdier i byen.

Prosjektet kombinerer historisk research med personlige essays og intervjuer med både tidligere og nåværende besøkende, ansatte og lokalhistorikere. Jeg vil flette inn beskrivelser av arkitekturen og anleggets rolle i Oslos utvikling, samtidig som jeg stiller spørsmål om hva slike offentlige rom betyr i dag – i en tid med økt privatisering, kommersialisering og press på fellesarenaer.

Frognerbadet er mer enn et basseng; det er et symbol på fellesskap, byplanlegging og minner på tvers av generasjoner. Med en varm, tilgjengelig og reflekterende tone vil boka gjøre lokalhistorie levende for leseren og gi rom for både nostalgi og kritisk blikk på byens utvikling. Målet er å skape en bok som appellerer både til Oslofolk med egne minner fra Frognerbadet og til alle som er opptatt av byliv, kulturarv og offentlige møteplasser.

Jeg ønsker med denne boken å dokumentere og løfte frem en viktig del av Oslos historie på en måte som både er personlig og allmenngyldig, og bidra til diskusjonen om hva slags by og fellesskap vi vil ha i fremtiden.

Dette er en bok der jeg viser takknemlighet for at Frognerbadet eksisterer og vil fortsette med det.