Lars

Jeg møtte Lars Lillo-Stenberg på Frognerbadet, og lot som jeg skulle skrive bok om det for å møte ham. Derfor laget jeg en halvveis avtale med Dagsavisen.

Her er hele intervjuet som stod på trykk.

Uten redigering:

Frognerbadet

Frognerbadet har vært tilholdssted for alle samfunnslag, et unikt samlingssted som har blitt et nasjonalt landemerke. Stedet har vært et pustehull for familier og barn uten midler til å reise på ferier. En unik mulighet til å lære og svømme, til å bade og ha det gøy. Men bare ett band har dedikert en hel sang til det.  

‘For dette er et sted hvor tiden så og si står stille
Moter og frisyrer spiller liten rolle her inne
Men denne sangen passer dårlig for deg
Hvis du har et klaustrofobisk vesen
Og den passer også dårlig for deg
Hvis du hater å få klor i nesen
Men selv en Solo smaker det samme
Det var på tide å komme tilbake til Frognerbadet yeah’

En singel som lukter klor, handler om klor og som tar meg med tilbake til virkeligheten.

Aldri annet enn bråk

Lars Lillo-Stenberg kommer på sykkel. Uten hjelm.

Noen ville kanskje sagt han burde hatt på seg en til dette intervjuet. Ikke fordi veggene utenfor Frognerbadet vitner om byggeplass, men fordi undertegnede har hatt et lidenskapelig forhold til deLillos og Lars. Så til de grader at Sverre Knudsen i The Aller Værste måtte spørre Lars om å få lov og bruke titlene til debutromanen min Frognerfitter.
Noe jeg aldri har takket ordentlig for. Så sjenert blir jeg når jeg ser mannen jeg ringte til full i årevis. Aldri på natten og kun på hustelefon. Etter mobiltelefonene kom på markedet fikk jeg tak i nummeret hans til slutt. Av en jeg har lovet aldri nevne navnet på.
Jeg har mailet med Lars noen uker nå. Forklart at jeg skriver bok om Frognerbadet, at jeg skal stille han spørsmål jeg har sendt ham og insinuert at jeg er dønn alene med dette intervjuet.

Mer enn noen aner.

Jeg har under et døgn tidligere fått vite vi ikke kommer inn på Frognerbadet og usikkerheten rundt adgang har i grunnen bare blitt toppet av at ikke en eneste fotograf har sagt de kan være med.

- Kommer det ikke fotograf? Lars hilser høflig på mannen fra Oslo kommune som jeg har lovet å skrive pent om. Ingen hinting om at stedet burde vært åpent i sommer, og at jeg i over tre måneder har sett at ingen har gjort en puck der inne. Annet enn at de har klart å kaste alt som hørte til kiosken.

- Jeg kan ta bilder. Men det blir med mobilkamera. Jeg er flink, sier jeg først høyt. Så legger jeg til lavere og lavere floskler som ‘bildene blir bra’, ‘jeg har kontroll’.

Tenkt sannhet

Nei. Det er ikke en tittel av deLillos, men uttrykket jeg bruker når jeg lyver og ikke mener det. Hele boken min om Frognerbadet begynte nettopp som en ‘tenkt sannhet’.

Merk dere med én gang. Jeg fant på at jeg skulle skrive en bok for å være på Frognerbadet med Lars.

For det er ikke bare det at jeg skal ta bilder av en av Norges mest anerkjente og populære artister, men jeg skal intervjue en mann som har betydd så mye for meg at jeg fikk et bedre liv på grunn av ham. Fordi deLillos har fått meg til å forstå jeg liker ord, jeg trenger ord.

Jeg har vært blodfan i førti år, jeg har klippet og limt ut bilder jeg har hengt på veggen, jeg har vinylplater, kassetter og discer i ymse format og jeg har vært betatt av Lars like lenge. Mannen som er den eneste som faktisk har foreviget Frognerbadet i sangen med samme navn. Ett bad mange skal mene noe om. Noe jeg har erfart ved at jeg har blitt dratt inn i noe som er en bok verdig. Jeg har fått føringer fra lokale politikere, byråd nekter oppgi kontaktperson, jeg har blitt innkalt til styremøte hos Morgenbaderne på mystiske bakeri klokken ni, dødserne passer forståelig nok på milliardsporten sin, og i innboksen min har noen sågar sagt de skal stjele ideen min.

Det er fristende å si: være så god.


Tut og Kjør

På trappen setter vi oss og jeg spør om han vil ha te. Å være koselig er for meg verre enn å bli sett sur mot en tigger, og jeg kan ikke lage te. Jeg er forøvrig snill mot tiggere, men det er en annen sak. Eller kanskje ikke.
Mitt ønske om at Frogner skal være til for alle samfunnslag er faktisk drivkraften i at jeg begynner å syns ideen om boken min er god.

Nok om den.

- Hva skal skje her? Lars setter seg på jakken sin, og sitter i blazer. Han har på seg rosa skjorte, gule bukser, matchende joggesko og en blå genser. Alt er veldig pent og solbrillene han har på seg er også noe som lukter kvalitet.

- Med oss? spør jeg livredd.

- Eh. Nei. Frognerbadet, sier Lars og noterer seg at flisene i det store basseng er skiftet ut siden han ble avbildet der i forbindelse med platen ‘Varme Mennesker’ fra 1991.
Lars tar tak i trappen og sier at før var det tre-trapper. Han viser meg coveret på singelen til ‘Frognerbadet’, og jeg kjenner bildet fra førstesiden på A-magasinet fra 1964.

- De skal pusse opp, men de skal ikke rive det gamle, sier jeg og ser på den tomme kiosken. Irriterer meg over ting som er kjørt på dynga, på tross av at flere ville likt å ha noen av minnene. Meg inkludert.

- Jeg visste ikke det skulle stenges før du skrev det, sier Lars.

- Det er bra det da. At de pusser opp, sier jeg og har hatt en hyggelig samtale med Oslo Bygg.

Ikke noe negative vibber her eller klaging over at ting tar tid. Da jeg gikk inn her med Jimbo i sommer kom ideen.
- Noen hadde glemt å stenge og da jeg så det forlatte badet ble jeg truffet av sorg og kjærlighet. Sissel, som jeg skrev Frognerfitter til, hoppet fra tier’n noen dager før hun døde. Jeg klarte å ta bilde av henne med NOKIA mobilkamera, sier jeg og vet ikke hvor betryggende det er.

Frogner

- Takk for konsertene i Frøyas Have, sier jeg og legger til at den siste platen, ’20 Lillos uten filter’, er ekstremt bra.

For de som ikke er fra Frogner, kan jeg fortelle at Frøyas Have var en parkeringsplass som lå nedenfor okkuperte murvillaer. Med punkere og skipsredere i skjønn forening.

- Var du der da det var dongplassen? Navnet kommer fra kondomene som horekundene la igjen.
- Nei. Faktisk ikke. Oppdaget stedet først sammen med en kjæreste da jeg var niogyve, sier Lars og drikker høflig av teen. - Jeg så deg på konserten, sier han.

- Jeg dro på begge dagene. Skulle gå med fetter’n til Kyrre Fritzner faktisk, men det er litt av og på de greiene der. Måtte finne en atlet. Endte med en Steiner-lærer som har god fysikk og elsker ‘Ut’. Vi skulle tross alt stå timevis uten drikke i to dager, klager jeg til han som stod for underholdningen. - Jeg var nok litt ivrig, fortsetter jeg og forteller at jeg slang meldinger i øst og vest og spurte damer med vinflaske på tepper, ‘om de trodde de var på piknik’.

Kjempeinteressant, Alexia. Hvordan du som publikummer opplever konsertene er viktigere enn han som ga deg to dagers show. Jeg forklarer at Steiner-læreren er søsteren til Sissel. Hun som var blond og mild som en sommerbris.

Både platen og konsertene fikk anmelderne til å dra frem lovordene. På Facebook satt de mest ivrige og hoverte om kapp. Hvem som hadde hørt ‘demoen fra Kjerringvik’ først, og dissing av Postgirobygget som ble spilt på en lukket etterfest. Alle vil eie deLillos. Selv ble jeg kjent med Ruben fra Harstad. Trettiåringen hadde betalt flybillett, hotelbillett for to døgn, og kunne hvert ord i hver eneste sang. Steiner-venninnen min laget sågar et Frogner-kart til ham og takket ham for at humøret hans smittet.
Jeg kommer på noe Lars sa fra scenen:
- Under konserten i Frøyas Have sa du noe om at enkelte anmeldere hadde misforstått sangen ‘Frogner’?

- Jeg sa det ja, hadde jeg vel ikke trengt å gjøre kanskje.

Nå har det gått litt tid, så jeg husker ikke spesifikt hvordan visse anmeldere ordla seg, men jeg mener å huske at flere kort og godt opplevde det som en slags hyllest til bydelen. Og da synes jeg de ikke går grundig inn i tematikken. 

Sangen nevner riktignok at Frogner har pene brede gater og vakre trær. Men ikke har vi en bokhandel lenger, selv om vi liksom er kulturkonservative, vi tror vi leser fler bøker enn folk i Sandefjord, men vi klarte ikke å holde på Frogner Kino. (Nå skal det bli golf simulator der visstnok) negle salonger finnes, men ikke kule nisjebutikker som kunne skapt et allsidig kulturelt miljø. Harry folk med harry smak kjøper opp leiligheter og smadrer dem med upersonlige fantasiløst og dyrt og kjedelig uttrykk og selger dem til rike og kjedelige folk, og der oppe på Gimlehøyden, er en kar engasjert året rundt med løvblåser terror, finnes ikke kost i bruk noe sted. Det er litt slike ting teksten handler om, men antydningens teskje burde nok vært en svær sleiv for noen, hvis de skal få med seg slikt. 

Selvbevisst

deLillos turnevirksomhet får andre band til å virke som to trøtte typer, og har du ikke opplevd dem live så gjøre det.
Lars sier han så meg på konsert i Portørs pensjonat også, og jeg forklarer hvordan jeg muligens mismatchet med vestkantfolk på sommerferie i Kragerø. Jeg var høy som et hus da ‘Kongen av Sjakk Matt’ ble spilt og så ut som jeg trodde jeg var på Woodstock. Sammen med hvitvinsdrikkende damer med i boho-chic stråhatter, skinnremmer og smykker til noen tusen som ropte på ‘Neste Sommer’. Mennesker som ofte får hard medfart i bøkene mine, og som jeg driter ut på refleks. Uten å tenke over at jeg faktisk sårer dem.
- Har du skrevet noe du angrer på? Sanger? Spør jeg.
- Der må du nesten hjelpe meg, ler Lars. – Det er jo noen tekster jeg er usikker på om jeg skal være stolt av. Sanger som jeg ikke har noe behov for å fremføre.
 
Jeg nevner Selvbevisst fra siste plate. Alle sangene av Lars har disse små partiene du blir avhengig av. Som godteri. deLillos er vel nettopp det: sukkersug.

Lars er beskjeden. Når jeg sier han har et tempo jeg sjelden har sett maken til sier han noe om at han er heldig i den forstand at det han gjør er synlig. I en alder med Tik Tok, streaming, alt for mange TV-kanaler og podcaster er det ingen selvfølge at det du gjør blir synlig, og mannen som ikke stiller opp på for Se og Hør, Hjemme hos-reportasjer og annet han lett kunne markedsført seg med, har jobbet for suksessen. Nå skal han lage musikken til en Fosse-monolog, og sier det går fort unna når han setter i gang.

Det gjør det ikke for Alexia, og journalistkarrieren min spøker det for:
En time ut i intervjuet spør jeg om jeg kan få stille spørsmålene jeg har avtalt, og slenger inn at ‘ustruktert’ er jeg hvert fall ikke. At ‘alle biter faller på plass, men jeg jobber litt annerledes’.
Herregud. Bildene.
Hvordan skal jeg rekke dette?

Jeg tar frem arket mitt med spørsmål, og nå er det like før Lars river det ut av hendene mine.

To på Topp


-Hvilket tiår ville du helst hatt tilbake?

-70 og 80 tallet. Kom hjem til Oslo i`75 etter å ha bodd i Bergen. og det var da jeg satset på gitarspill. Det var da ting lå i luften. Hvem jeg skulle bli og om jeg skulle leve av musikken. Jeg hadde ikke penger og ville spille gitar.

Jeg hadde ett år eller to etter Foss videregående hvor jeg lurte på hvor dette skulle gå. Hvordan jeg skulle få penger til strømregningen og sånn. Det var så spennende med alle disse uavhengige små plateselskapene, musikkavisene som oppstod og jeg kjente jo Jørn som allerede hadde suksess med dePress, og jeg hadde en følelse av at noe skulle skje. Også når det skjedde så ble det veldig sterkt.
- Gikk det ikke veldig fort?
- Jo. Levde intenst fra 82 og hadde band på Foss. Med Rune Lindstrøm.
- Hva het det?
- Det er en litt morsom historie.

Lars svarer, og jeg hører med et halvt øre. Bokstavelig talt. Jeg er døv på høyre øre etter en ulykke og nevner det aldri for noen. Det blir lissom litt for mye galt på meg. Men Lars forteller så levende at jeg ser det for meg. Han var med i en talentkonkurranse med sitt første band i 1981. Detaljene er så beskrivende at jeg ser for meg Lars og bandet i kø i et musikkunivers som hang igjen fra midten av syttitallet. Bandet hans var en hybrid av noe melodiøst og dePress.
- Vi spilte en slags ska-variant av ‘Livet er en liten dings’. En promobabe som gikk rundt med skjemaer spurte hva vi het, sier Lars som ikke hadde ikke funnet på noe bandnavn og lurte tilbake på hvor mye tid de fikk. ‘Dere har et kvarter’, forklarte hun.
- Et kvarter. Det heter vi, svarte Lars.
- Haha, ler jeg med en latter jeg syns virker slesk.
Men Lars er morsom og denne ska-varianten vil jeg ha. Noe jeg sier. Må jeg si noe om absolutt alt?

- Skal du covre flere artister?  

- Jeg har vært så utrolig inspirert av en skotsk alkoholiker som heter John Martyn. Det er ikke så lett å høre det på de sangene jeg lager. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en konsert bare med hans sanger. Utrolig bra kassegitarteknikk. Jeg burde kanskje få en annen til å synge. Han hadde en veldig særegen spillestil som folk flest forbinder han med. Han forsvant inn i progressiv jazz og laget litt mer sofistikerte ting. La bort kassegitaren. Ble mer polert og brukte mest keyboard og sånn. På sitt beste ble han ganske populær i Ibiza.

- Hvordan fikk du nyss om ham? Her er jeg så uvitende at dette vil jeg til bunns i.

- Broren min Halvor hadde fått med seg plata Solid air, sier Lars.  

Støv på hjernen

Jeg går fra noe jeg ikke har peiling på, som skotske kassegitarister, til hjemmebane. Norsk filmhistorie, som jeg studerte med faren min. Jeg har også studert teatervitenskap. Ibsen er kul, men det stopper der. Foreldrene til Lars derimot har vært en viktig del av oppveksten min, og jeg har alltid vært fascinert av Norges pin up-par på femtitallet.
Mette Lange-Nielsen og Per Lillo-Stenberg jobbet både foran og bak kamera, og de jobbet med begge foreldrene mine. Første gang jeg så Lars sa moren min ‘det er Lars til Mette, jo’. Det var på Kluzz, og jeg ble truffet av Amors pil så til de grader at Pappa, som regisserte Per i Olsenbanden vurderte å ringe ham og si ‘sønnen din har gjort datteren min gæærn’. Dette forteller jeg ikke Lars, men nevner at moren min husket at han alltid var med Mette på opptak.

- Hvilken film likte du best med moren din og faren din?

- ‘De dødes tjern’(1958) med far er kul og morsom, og skummel. En garderobedame skulle en gang gi far jakken på en restaurant, det var den gangen man la jakken rundt gjestene. Hun ble livredd og skrek da hun så det var ham. Lars viser med en gest hvordan øyeblikket så ut før han går videre.
– Mor. Som barn så jeg ‘Støv på hjernen’(1959) flere ganger. Man måtte forte seg å gå på kino, før de tok dem av igjen.
- Faren din er også med der, sier jeg.
- Er han? Hm. Han er kanskje det...

Lars sier Mor og Far. Han har skrevet sanger til dem. ‘Mor’(1997) og ‘Kjære fattern’(2014). Selv siterte jeg Mor da jeg holdt konfirmasjonstale til Sissels datter året etter hun ble alene. Klarte ikke komme på ord selv.

Vi kommer innom min egen familie. Et sårt punkt. Pappas fetter og beste venn, Odd Borg, var også med i Støv på hjernen. Han hang seg på Nasjonalteateret da han var trettifire.

- Vent da! Jeg skal bare hente røykpakka. Så gikk han og hang seg. Helt vanlig, sier Lars at Mette fortalte om onkel Odd. Selv om vi aldri fikk møtt ham, var han med i historiene til Pappa hele livet hans.
- Pappa klikka da, sier jeg. - De var som brødre. Han kom aldri over det. Da Sissel døde ble det likt. Brå død gjør noe med deg. Vi snakket aldri om det, sier jeg og vet at Lars mistet sin egen mor da han var atten.

- Har du arvet selvtilliten fra foreldrene dine? Spør jeg.

- Moren min kunne ha veldig selvtillit blant folk, og var aldri redd for hva andre skulle tenke. En gang jeg møtte henne på trikken, det skjedde ikke så ofte. Du husker de gamle trikkene? fortsetter han.

- Ja, svarer jeg.

Selvfølgelig husker jeg de blå trikkene som gikk på Frogner. Det var en inngang forrest og en i midten. Man kunne kjøpe billett eller snike hvis du gikk du inn bak. Lars hadde gått på bak.
- Da stod mor der. På en stappfull trikk. Foran. Da kunne hun gaule så alle hørte hva vi skulle ha til middag og si jeg skulle få tyve kroner til å handle noe. Jeg hatet det, fordi jeg var veldig sjenert. Hun var sånn som var klesbutikkers store skrekk, sier Lars. Jeg husker min egen bestemors maniske bytting.
Og at hun ble kalt ‘Bogstadveiens skrekk’, så jeg kan lett relateres.

Moren til Lars virker kul og jeg tar meg selv i å lengte etter damer som henne. Især på Frogner. Vi trenger mødre som beiner tre kvartal for å ta dem som har vært slemme mot barna sine, uten å være redde for hva folk skal si. Hvordan det må ha vært å bli jaget av Norges første hallo-dame ned gjennom Skillebekk må vel bare oppleves.

- Jeg føler jeg holder på deg lenge, Lars. Vi skal få til dette. Ta bilder, sier jeg ut i det blå.
Slesk latter igjen. Herregud så nervøs jeg er.
Jeg vil vite mer om foreldrene. Faren.

- De siste femten årene ble det mindre roller, og det fikk en baug på stoltheten. Lars beskriver en mann som brant for det han gjorde, som leverte manus til teatersjefer og som elsket å være skuespiller så mye at han droppet utdanning. Den som ler sist ler best, og Per Lillo-Stenberg har skrevet noen av deLillos sine mest kjente sanger, og har blant annet dramatisert Snehvit og de syv dverger for scenen. Et stykke som fremdeles brukes.
Undertegnede var forøvrig på premieren på Oslo Nye i 1980, og det står for meg som den beste teateropplevelsen jeg har hatt. Skuespillerne på Oslo Nye var gemere enn de på National, minnes jeg.

- Jeg opplevde at skuespillere som gikk på Aschehoug-festen ikke hilste på Pappa selv om han hadde gitt dem sommerjobb, sier jeg. - Og jeg ble veldig påvirket av kultursnobberi. Syns alt som var amerikansk var teit selv om jeg likte filmer derfra best. Jeg er ikke noe stolt av den tiden, og er veldig stolt av faren min nå. Jeg liker fremdeles ikke franske filmer.

Tja. Her går det jo fremover, Alexia, sier jeg til meg selv og hopper sidelengs videre.

Fugl i bur

- Hvordan er forholdet ditt til dyr?

- Ikke noe intenst. Jeg hadde katt da jeg var liten jeg sov med. Han kunne klatre opp balkongen. Det var sånn typisk mor. Hun skulle rope å gi han mat kunne hun ikke si: Rusken, men Rrrrruuuusken! Jeg ble bitt i nesen av en hund, en puddel, på Havna hotell.

Hva ellers, tenker jeg. Lars og en puddel.

Som etisk veganer kan jeg sikkert virke skremmende og relativt pågående der jeg legger føringer over hva favorittmennesket mitt skal mene om dyr.
Vi ender på en enighet om at alle dyr fortjener respekt.

- Hva liker du av manneting? Jeg forbinder deg ikke med badminton og lystige ting. Jeg har alltid syns du har vært sånn ‘dark’. Jeg ser ikke for meg du driver og steker vafler.
- Jeg liker fotball og spiller nå.
- Bra! Det er veldig bra! sier jeg begeistret. – Hvilket lag heier du på?
- Jeg vokste opp i Bergen og da var det uunngåelig å ikke holde med Brann. Til dags dato kan jeg navnene på hele A-laget fra ’74. Jeg var så Brann-fan at jeg ble starstruck da jeg oppdaget at jeg satt ved siden av Oddvar Træen, på en Vålerenga kamp på Bislet. Han var reservekeeper på Brann. Jeg heiet på Stoke den gangen. To ganger har jeg vært med en venn og sett Fulham spille for noen år siden. De med den lille stadionen. Craven Cottage. Lars har mange små rare historier. Ordet rar kan brukes mye i forbindelse med Lars. Han som fikk sjansen til å få være det fordi han hadde en lærer på Steiner’n som oppmuntret ham, som likte formidlingsevnen hans og fantasien.
- Fisker du? spør jeg. Her ser jeg for meg Lars med masse intellektuelle kjendis-venner, komikere og andre med fiskedilla. Og bommer.
- Nei. Vi fisket jo i Kjerringvik da jeg var barn, men det forsvant litt ut av feriekulturen. Jeg skvetter litt når noen sier ‘her må vi jo fiske!’.

Bedre enn sitt rykte

- Hva betyr Frognerbadet for deg?

Frognerparken og Frognerbadet er jo større enn Frogner. Frognerbadet er lissom hele Oslo. Hele Norge har et eierskap til Frognerbadet som Slottet. NRK. Som en institusjon. Da jeg var liten følte jeg ikke at jeg traff bare folk fra Frogner, men det var spennende fordi det var så mye mennesker. Da fikk jeg følelsen at man kunne treffe folk fra østkanten også. Dynamisk. Og litt skummelt. Man visste jo ikke helt hvem man hadde med å gjøre.
- Så du El Jucan? spør jeg. Her kommer jeg ham i forkjøpet- igjen og legger ut om de mørke sidene ved byoriginaler som kanskje har fått et litt mer rosemalt ettermæle enn fortjent. Jucan spiste lyspærer og spanderte ofte brus på guttene på Frognerparken cafe/Bru. Men det blir en annen historie. Vi holder oss likevel til det mørke Frogner.
- Det var nok enda skumlere for de eldre brødrene mine. Man hadde den beryktede Frognergjengen. Også var det Bruno som satt og drakk masse øl og gikk opp og dødset fra tier’n?
- Var du her da? spør jeg om det som har blitt et av badets meste ikoniske øyeblikk. Da Bruno i Raga Rockers fant opp dødsingen. Jeg lar Lars nesten få fullføre en hel historie før jeg fortsetter.
- Hvem var du her inne på Frognerbadet? Sjenert?
- Det var gutter jeg kjente her, så kanskje ikke. Jeg løp bortover her og man kjente igjen folk på badebukser. En venn av meg hadde en oransje og sort badebukse. Og da var jeg ikke sjenert tydeligvis for da skulle jeg hoppe på skuldrene hans og overraske ham. Men da var jo ikke det han. Jeg gikk bare videre og latet som det var noe jeg gjorde.

Lyse og pene Lars myser mot solen. Så kommer jeg på den gangen jeg så Lars på Solli. Jeg var full og hadde walkman med ‘Svett Smil’ på. Jeg kastet meg på ryggen på en fremmed gutt og pekte på Lars og ropte: ‘follow that man’. Minnet av oss tre oppover Bygdøy Allé lar jeg passere, og flere dukker opp. Slesk latter igjen, mens jeg fomler med telefonen. Hvor i all verden skulle solen stå igjen på bilder? Foran eller bak objektet? Jeg ser på stupetårnet. Svelger.
- Hoppet du fra tier’n?
- Broren min hoppet fra tier’n men fem’ern holdt for meg. Vi kastet strikken fra garderoben og dykket etter det.
- Jeg var sjenert, men Sissel var tøff og dykket etter strikken.
- Det var en gammel mann som stupte en gang om dagen. Svalestup. Og da var alle stille. Det ble blåst i en fløyte. Han var litt spesiell. Også var det jo kafeen der borte. Jeg hadde ikke alltid med nok mat. Og jeg kjøpte kjeksen som var ganske billig. Pepita kjeksen kostet en krone og en ti-øre. Så var det eventuelt om man skulle spandere på seg en pølse i kafeen ved siden av.
- Kafeen holdt seg gammeldags. Med lapper skrevet med tusj var vel det siste rest av fortiden, sier jeg.
- Begynner å skjønne det nå. Tre år er litt skummelt. Det kan fort bli fem år skjønner jeg nå.
- Det har jeg ikke turt å tenke på, sier jeg og ordene gir meg en uro.
- Jeg var på skirenn her, sier han uoppfordret. – Det var Thomas Wassberg som vant.
- Monolittrennet er jo kjempestort sier jeg. - Hvor er hunden min forresten.
- Det skjedde forresten med sønnen min. At han ble borte. Lars forteller om den gangen han tok med en av døtrene og minstemann Alfred da han var to, og det er en side av ham som er ny for meg. Da Alfred ble snurt og gjemte seg, fordi dagsturen til Frognerbadet fikk en brå slutt da storesøsteren fikk et sår som gjorde de måtte hjem. Stille og rolig forteller Lars om at han lette etter sønnen sin, og dette var på den tiden Fritzl var oppdaget. Mannen som stengte sin egen datter nede i kjelleren i nitten år. Tankene som fløy gjennom hodet hans mens han lette, og at det hadde gått så fort. For ordens skyld hadde de spilt noe lignende Nærkontakt av tredje grad over høyttaleranlegget. De hadde funnet lille Alfred bak en dør under stupetårnet, der han satt fornærmet over at han måtte hjem. Man trenger ikke ha barn for å skjønne hva som foregikk inni hodet på Lars og nå begynner han også å lure på hvor Jimbo er. Hunden som aldri går langt og bjeffer gjenkjennende når han hører ‘Glemte minner’ på radio har slengt seg under stupetårnet. Stemmen til Lars med matmor som skravler i vei er jo det vanlige lydbildet for denne stakkars hunden og bildene jeg snart er nødt til å ta gruer jeg meg intenst til. Apropos stemmer. Vi nærmer oss slutten og går til den gangen da Lars etter han hadde blitt intervjuet på nærradioen tok drosje hjem og tok det som en selvfølge at sjåføren kjente igjen stemmen hans.



Nei, ikke gjør det.

Du har sagt at ‘Nei, ikke gjør det’, handle om sjenanse. Jeg har alltid trodd den handler om en fyr som er flau over dama han er sammen med. Og kjent meg igjen.
- Den har to historier. En dame som var eldre enn meg og jobbet på ett utested var ganske rocka. Hun gikk av vakt og drakk seg fort brisen, og satte seg plutselig overskrevs på meg og røykte og drakk. Det var ikke helt meg, og mens hun satt der så gikk noen venner forbi meg. Jeg syns det var kleint og at de var sånn ‘hva har skjedd med Lars’? Samtidig var det en eldre dame som syns jeg var så klok og spennende og typisk da at jeg følte med bare dum og uerfaren. Jeg bare mista det. Hvordan var teksten igjen?

Vi snakker oss gjennom refrenget. Jeg synger:

‘Hvis du ikke slapper av så sier jeg adjø og går hjem.
Du vet jeg er sjenert og mener ikke å være slem’.

Nå er jeg tomatrød. Ser på klokken, for jeg tør ikke se på Lars som fikler med noe på skoen sin.

Klokken er mye nå

En av tingene Lars har glemt å synge om på sangen ‘Frogner’ er noe jeg mener burde vært forbudt: robotgressklippere som Jimbo også hater. Nå ligger Jimbo og døser i solen mens jeg fremdeles irriterer meg over kjøleskapet som er skrotet. Og at jeg ikke får svar på hvor inventaret helt sikkert ender opp. Uten ordet ‘kanskje’ som er byrådens yndlingsord.

- Hva ville du helst ta med deg hjem derfra, hvis du kunne?
Jeg hintet til Oslobygg om at jeg selv kunne tenke meg Cola-kjøleskapet fra kiosken, flisene i dusjen, samt et vindu under søylegangen ved det nedre basseng. Longines-klokken lot jeg være.

- Jeg kunne tatt klokka...men...jeg er beskjeden og dropper klokken. Den gikk rundt og rundt før, ved hjelp av maskineri under. Det er ingen som skjønner det i sangen ‘jeg ser klokken roterer den er ti over to’, sier han.
- Jeg har også sunget på Frognerbadet i over trettifem år uten å skjønne det.
- Den ble ødelagt og da lå den sånn sløvt oppå der i flere år. Lars peker diskret mot Longines’en. – Men som svar på spørsmålet.  Jeg ville valgt de gamle kleshengerne, et til hver av familien. De hadde en marineblå stoffpose festet til hengeren hvor du puttet skoene og klærne. Jeg noterer meg at disse kleshengerne skal jeg finne ut hvor ender.
- Sissel og jeg brukte ikke garderobe. Vi fant på mye pøn, sier jeg og reiser meg.
- Det kan jeg tenke meg.

- Jeg må selvfølgelig spørre hvilke fem yndlingsfilmer du har.

Dette blir lett, tenker jeg. Film er my turf. Polanski, Bergman, De Sica. Hitchcock, Welles. Bring it on.

- Min middag med André, Babel og 1900. Jeg har en samling med Éric Rohmer og Louis Malle.
- Datteren til Malle er Wintours arvtager i Vouge, sier jeg og kjenner at hodet mitt er blåst.
- Åja, sier Lars.

Hva driver jeg med? Her sitter den selvutnevnte filmeksperten og det eneste jeg kan si er at Malles datter med Candice Bergen er ny redaktør for Vogue. Og jeg driter i mote, jeg er paria kaste på Elle-fester, og her sitter jeg og nevner dette våset? Er jeg full? Men faen heller.

Jeg, Alexia, klarer ikke plukke opp noe uten at jeg legger ut noe om meg selv. Oppfølgingsspørsmål koker bare bort. Er jeg virkelig så på bærtur? Lars sier noe om at han selv går på sopptur.

Nervene. Helvetes bilder. Duste-venn som sa til meg mobilkamera er bra. Annen duste-venn som sa ‘det er helt amatør ikke å ha kamera’. Og duste-venner som ikke har blitt med meg.

Vi reiser oss for å ta bilder, og da skjer det noe: Stillheten er øredøvende. Jeg er på Frognerbadet med Lars Lillo-Stenberg. Han er kul og tålmodig. Mannen som har spilt på Norwegian Wood med deLillos, Young Neils og med Neil Young. Sjenanse er komplekse greier, og dem man liker mest er man som regel teitest overfor.
- En fin tid, sier han om festivalen, mens han ser etter et bra sted vi kan ta bilder fra.
- Jeg har sett deg flere ganger her, sier jeg litt spakt og legger til at jeg også var på konserten der Bowie fikk en kjærlighet på pinne i øye.
- Bryan Ferry var fin. Var du på den?
Jeg rister på hodet, men Lars ser det ikke siden han må drive location-jakt. Vi tar noen fler bilder og Lars minner om noen. Mild og blond som en sommerbris. Som Sissel.

Frogner er der vi er fra. Der vi utforsket byggeplasser, og lagde spretterter. Men bare Lars fikk spise middag alene på Frogner restaurant da han var tolv.
- Jeg fikk spise der fordi moren min var bortreist på jobb, sier Lars. - Der så jeg sånne enslige eldre damer som ikke passer inn i stigmaet om rike Frognerfruer.

Hjem går vi ikke

Frognerbadet er kanskje det eneste stedet Lars og jeg har hatt felles på Frogner.

Og jeg vet også med sikkerhet at sjenerte Alexia ville falt pladask for han blonde, som løp bortover langs trappen, og hoppet på forbigående uten å være slem og tøff.

Bare noe inni hampen rar.

- Hva tror du stengingen av Frognerbadet vil ha å si for barn og unge på Frogner?

- Mine mest intense Frognerbadet år, var fra 6 til 10, så slang jeg innom der ganske mye etter det, men hadde dette skjedd i 1970 da jeg var 7-8 år ville det vært en tragisk krise. Jeg vet ikke om jeg ville ha opparbeidet den tilhørigheten til stedet, hvis noe slikt hadde skjedd

midt i den fasen. 

Som familiefar med små barn, ville jeg også følt at jeg gikk glipp av viktige år der med barna. Så, ja, det er litt risky med tre, som fort kan bli fem år.

Men hvis det er slik at betongen krakelerer og dette bare må gjøres for at stedet skal kunne fortsette, men….. hvorfor ikke likevel klare det på to år?

Det må jo handle om prioritering det. 

Ha det bra

Lars og jeg er de siste som får bruke badet, nå som det får status som ‘byggeplass’.

I tre år?

- Det fine med Frognerbadet er at du kan være her alene fra du er tolv, sier mannen fra kommunen som skal låse oss ut...
- Tolv? Sier Lars og jeg i kor.
- Jeg var her alene fra jeg var seks, sier Lars.
- Jeg var også seks, sier jeg.

Hvert strøk en verdensdel, synger Lars i Suser avgårde.

Og Frogner består av flere strøk, der Frognerbadet er hovedstaden.
Midtpunktet som skal glede høy og lav, på tvers av legninger, klasse, og hudfarge.
Er vi heldige så synger deLillos ‘Frognerbadet’ på Frognerbadet.

I 2028.