SNOOPY

Det var på farens åttiårsdag Frankie så Snoopy for siste gang.

De satt rundt bordet. Snoopy lå under eierens stol, fulgte menneskene med blikket og reiste hodet hver gang noen gikk til kjøleskapet. Han hadde de buskete hvite brynene som alltid fikk ham til å se overrasket ut, og øyne som ikke ba om noe. Snuten hans fant et lite felt hud mellom sokk og bukseben. Forsiktig, som om han spurte om lov.

Ingen kommenterte ham. Moren kalte Frankie energityv, tre ganger i løpet av feiringen. Faren sa ingenting. Han satt rolig, så på datteren sin og på Snoopy, men lot være å delta i småstikkene rundt bordet.

Dagen etter reiste eieren til New York. Før hun dro, gjorde de noe annet.

De avlivet Snoopy. Syv år gammel, frisk og hel, bare erklært «gal».

Syv år. Førtini menneskeår. Frankies egen alder.

Hun fikk ikke vite det før flere måneder senere. Da hun endelig ble fortalt om det, skjønte hun hva det betydde. Neste gang ville det være hennes tur.

– Jeg løper også foran busser. Skal dere drepe meg også?

Ingen svarte.

Etter det ble invitasjonene færre. Søstrene laget sine egne middager, uten å si fra. Flere hemmeligheter. Flere små avtaler hun aldri fikk høre om. Jakken hun alltid hadde ønsket seg, den som hadde vært med i en av farens filmer, fikk en av de andre.

På bursdagen hennes kom det ingen hilsen fra familien. Hun ventet hele dagen. Bare halvbroren gratulerte – han som aldri hadde fått feire bursdag selv, fordi moren hans var Jehovas vitne. Han var den eneste som husket henne.

Hun fikk små drypp om hvorfor Snoopy måtte dø. Først at han hadde løpt foran en buss. Så at han hadde separasjonsangst. Til slutt at hele kullet var født gale. Det samme kullet, sa moren, som hun mente Frankie tilhørte.

Ingen nevnte at Snoopy hadde stått alene ni timer hver dag siden han var valp, mens matmor reddet fremmede mennesker i en selvhjelpsgruppe. I en bisetning sa den ene søsteren ‘veterinæren nektet først å drepe Snoopy’, og skjønte ikke hun avslørte hun selv var med.
Søsteren som lever av å ikke spise dyr.

Da Frankie var alene med moren, kom det flere historier. Moren snakket med varm stemme om hvordan Snoopy hadde fått leverpostei. Som om fortidens godbiter kunne oppveie alt de hadde gjort.

Så døde faren.

Det var ingen snille igjen.

Hun tenkte mer og mer på den kvelden. På hvordan Snoopy hadde logret under bordet, takknemlig for en hånd som aldri kom. Hun husket hvordan huden hans var rosa under de hvite krøllene. Det minnet henne om håret til mormoren, hun som hadde gitt henne det eneste hun eide: et armbånd som hadde overlevd ulykken der hun holdt på å dø. Da ingen tok telefonen da ambulansepersonellet ringte.

- Du har jo ikke nærmest pårørende, sa en av dem fortvilet. Forbauset. Etternavnet hennes var ikke totalt ukjent.

Frankie ringte dem dagen etter hun nesten døde.

– Jeg løper også foran busser. Skal dere drepe meg også?

Ingen svarte.

Snoopy var borte. Faren var borte.

Og for dem var Frankie det også.